19

Det har været en dryg kjøring for Ola og Blakken vinteren udover. Blakken er ligesom blit lidt magrere, 20og Ola har faat nogen flere furer i ansigtet. Det har været mangt et basketag for dem begge to ud over Knekkemo-bakkerne. Snart bar det udefter i fuldt sprang, snart sad Blakken paa bagdelen med benene under sig; snart kunde Ola slænge sig paa lasset, snart maatte han sætte vaagen eller ryggen imod, for at ikke tømmeret skulde slænge ud over de tverbratte stup paa siden af veien.

Men værst var det næsten, da vaarsolen blev saa sterk, at den smelted sneen af bakketoppene, saa veien nedefter blev til et bækkefar med vand og smaasten og grus. Da sad Ola ofte fortænkt paa lasset; han syntes det saa spøkeligt ud, om han rakk at faa frem alt det han havde paataget sig at drive. Men det gik bra ligevel, og det mangled ikke en stok, da han en vakker vaardag mødte frem i helgepuds ved dammen, for at faa sit regnskab og se paa kjøbmandens folk, som nu skulde til at merke lasten og skrive op størrelsen paa hver stok. Det pleier at være staute karer, disse tømmermerkerne, og paalidelige folk maa det være. De skal jo gjøre ret og skjel, baade mod ham som eier skogen, og mod ham som kjøber tømmeret, og det er ikke greit at gjøre begge til lags.

Hver kjøbmand har sit merke, og dette merket kan være mange slags. En har den første bogstav i navnet sit, en har en stjerne, en har en and, en har en bjørn, en har en fiolin.

Da merkningen var vel over, var ogsaa dammen fuld, og nu skulde brøtningen begynde, og da er der braak og bal og fare, men ogsaa liv og moro. Med huj og sang blev dam-lukerne heist i veiret, og vandet fossed ned i det tomme elvefar. Snart blev det saa fuldt, at en kunde lade tømmeret følge dragsuget igjennem dammen eller rulle det ned i elven fra velten ved elvekanten. Snart var hele elven bare tømmer, skum og isflak. Det taarned sig op og 21velted igjen; de store stokker satte sig paa ende og stupte kraake, og overalt hvor tømmerstokkene vilde til at sætte sig fast, var mandskabet paa færde med at løse taget og stikke ud stokkene.

Det er et haardt arbeide at fløte her i tver-aaerne, mens sneflekkene endnu ligger og tælen sidder i jorden. Fløterne gaar dage og uger dyvaade langt op over benene; fødderne blir rent naamne af det iskolde vand. Og ikke altid kan folkene finde hus til natten; ikke en-gang en koje, hvor de kan tørke sine klær og ligge varmt. Mangen gang maa de gjøre op ild ude og lægge sig, vaade som de er, paa jorden, med et lag bar-kvister under sig. Og de maa vende sig om natten, ret som det er, og snu snart den ene, snart den anden side mod varmen. Ja, mangen gang gjælder det ikke bare helsen; det gjælder livet.

19

Det har vært en dryg kjøring for Ola og Blakken vinteren utover. Blakken er likesom blitt litt magrere, 20og Ola har fått noen flere furer i ansiktet. Det har vært mangt et basketak for dem begge to ut over Knekkemo-bakkene. Snart bar det udefter i fullt sprang, snart satt Blakken på bakdelen med benene under seg; snart kunne Ola slenge seg på lasset, snart måtte han sette vaagen eller ryggen imot, for at ikke tømmeret skulle slenge ut over de tverbratte stup på siden av veien.

Men verst var det nesten, da vårsolen ble så sterk, at den smeltet sneen av bakketoppene, så veien nedefter ble til et bekkefar med vann og småsten og grus. Da satt Ola ofte fortenkt på lasset; han syntes det så spøkelig ut, om han rakk å få frem alt det han hadde påtatt seg å drive. Men det gikk bra likevel, og det manglet ikke en stokk, da han en vakker vårdag møtte frem i helgepuss ved dammen, for å få sitt regnskap og se på kjøpmannens folk, som nå skulle til å merke lasten og skrive opp størrelsen på hver stokk. Det pleier å være staute karer, disse tømmermerkene, og pålitelige folk må det være. De skal jo gjøre rett og skjel, både mot ham som eier skogen, og mot ham som kjøper tømmeret, og det er ikke greit å gjøre begge til lags.

Hver kjøpmann har sitt merke, og dette merket kan være mange slags. En har den første bokstav i navnet sitt, en har en stjerne, en har en and, en har en bjørn, en har en fiolin.

Da merkningen var vel over, var også dammen full, og nå skulle brøtningen begynne, og da er der bråk og bal og fare, men også liv og moro. Med huj og sang ble dam-lukene heist i været, og vannet fosset ned i det tomme elvefar. Snart ble det så fullt, at en kunne la tømmeret følge dragsuget igjennom dammen eller rulle det ned i elven fra velten ved elvekanten. Snart var hele elven bare tømmer, skum og isflak. Det tårnet seg opp og 21veltet igjen; de store stokker satte seg på ende og stupte kråke, og overalt hvor tømmerstokkene ville til å sette seg fast, var mannskapet på ferde med å løse taget og stikke ut stokkene.

Det er et hardt arbeide at fløte her i tver-åene, mens sneflekkene ennå ligger og tælen sitter i jorden. Fløterne går dage og uker dyvåte langt opp over benene; føttene blir rent naamne av det iskolde vann. Og ikke alltid kan folkene finne hus til natten; ikke en-gang en koje, hvor de kan tørke sine klær og ligge varmt. Mangen gang må de gjøre opp ild ute og legge seg, vaade som de er, på jorden, med et lag bar-kvister under seg. Og de må vende seg om natten, rett som det er, og snu snart den ene, snart den annen side mot varmen. Ja, mangen gang gjelder det ikke bare helsen; det gjelder livet.