5

Paa samme tid som der nu udkommer en landsmaalsudgave af læsebogens 2den—4de del, ligesom tidligere af 1ste del, kommer ogsaa skriftsprogsudgaven til at foreligge i delvis noget anden skikkelse. Den vigtigste forandring omfatter dog kun 4de og 5te del, og gaar væsentlig ud paa en omlægning af stoffet der, saaledes at 4de del nu kommer til at omfatte den nærmeste tids litteratur, fra omkring midten af det 19de aarhundred, og 5te del den ældre litteratur. Om denne omlægning og grundene til den gives nærmere redegjørelse i et forord til den kommende nye udgave af 4de del, ligesom det allerede er gjort rede derfor i forordet til den nu udkomne nye landsmaalsudgave af 1ste del og til «Læsestykker paa landsmaal» ved Nordahl Rolfsen og Bernt Støylen, tillæg til 2den, 3dje og 4de del.

Skriftsprogsudgaven af læsebogens 1ste del har derimod ikke undergaat nogen forandring. Heller ikke 2den og 3dje del, anderledes end at skrivemaaden i landsmaalet der, ligesom i læsebogen i det hele, er gjort overensstemmende med den ved kongelig resolution af 6te februar 1901 godkjendte retskrivning. Om denne henviser jeg til Matias Skard’s «Landsmaalsordlista med rettleiding um skrivemaaten». Her skal kun i faa ord forklares noget nærmere om brugen af læsetegn eller lydtegn i landsmaalet, — efter en redegjørelse fra kandidat R. Flo, som nu har gjennemgaat bogens retskrivning for landsmaalets vedkommende, ligesom han tidligere, sammen med professor Moltke Moe, har havt med bearbeidelsen af læsebogens landsmaalsstof.

Disse læsetegn er: (`), som skal vise den aabne lyd af vokalen (oprindelig kort), (´) den lukkede, trange, «alfabetiske» lyd (oprindelig lang), og (^), som viser at ordet er sammendraget, oftest ved bortfald af d (vokalen har da altid den lukkede lyd). Ved deres brug er dog ikke saa meget taget sigte paa streng følgerigtighed, som paa praktiske hensyn. Mest er brugt tegnet for den aabne vokal-lyd, for at hindre at den læser som er ukjendt med ordene, eller ialfald med deres landsmaalsformer, udtaler vokalen alfabetisk, d. v. s. saaledes som den oftest lyder (med lukket lyd) 6i de aabne stavelser, som de kaldes; det skal forhindre at læseren i ord som sto-va, bo-ge, re-ka, ski-pa, mu-na udtaler vokalen saaledes som den lyder i alfabetet. I disse og en hel del andre ord høres nemlig i landsmaalet ikke den lukkede, alfabetiske, men den aabne lyd i aaben stavelse: è nærmere æ, ì nærmere e, ò nærmere aa, ù nærmere o. Ved y, som ogsaa i lignende tilfælde skal lyde nærmere ø, er dog intet tegn brugt; typografiske grunde gjør det vanskeligt at bruge noget tegn over denne vokal, og de tilfælde hvor den skal udtales med aaben lyd i aaben stavelse er ikke mange; det faar da overlades læreren at finde ud af det ved analogiens hjælp, uden tegn. Heller ikke ved de andre vokaler er tegnet brugt overalt, navnlig ikke i de ord som er mest almindelig kjendte, slige som lesa, vit, vita, ei vika, koma, Norig, sumar, sume («somme»). Her tør det forudsættes som almindelig kjendt, at vokalen ikke udtales med sin alfabetiske lyd. Det andet tegn (´) skal modarbeide den feil at vokalen læses med aaben eller kort lyd istedenfor lukket, saaledes som i ordene set-te (6te), kvild (hvile), ot-te (frygt). Men denne feil er en ikke saa ofte udsat for, og det er derfor ogsaa sjeldent at dette tegn er brugt, — helst der hvor det gjaldt at skille ord af samme form, for eks. sétt (af sjaa) fra sett (af setja), lét (fortid) fra lèt (nutid af lata), líva (verne, spare), lìva (leve), bóg — bógen (bov), bòge — bògen (bue). Hvor to vokaler støder sammen, er tegnet (´) tildels brugt nærmest for at angive at de skal lyde i to stavelser, for eks. knéi, tréi (kne-i, tre-i). Det tredje tegn (ˆ) er brugt endnu sjeldnere, som oftest bare i mindre aldmindelig kjendte ord eller ordformer, eller til at skjelne mellem ord som har samme udseende, f. eks. vêr (veder, «veir»), til vêrs («til veirs»), men eit vers; sâl (sadel), men sal i et hus. Merk: fôr (foder), fór (af fara), fòr (plog-fòr «fure»), for (præp. og adverbium).

Kristiania, i september 1902.

Nordahl Rolfsen.

5

På samme tid som der nå utkommer en landsmaalsudgave av læsebogens 2den—4de del, likesom tidligere av 1ste del, kommer også skriftspråksutgaven til å foreligge i delvis noe annen skikkelse. Den viktigste forandring omfatter dog kun 4de og 5te del, og går vesentlig ut på en omlegning av stoffet der, således at 4de del nå kommer til å omfatte den nærmeste tids litteratur, fra omkring midten av det 19de aarhundred, og 5te del den eldre litteratur. Om denne omlegning og grunnene til den gives nærmere redegjørelse i et forord til den kommende nye utgave av 4de del, likesom det allerede er gjort rede derfor i forordet til den nå utkomne nye landsmaalsudgave av 1ste del og til «Læsestykker på landsmål» ved Nordahl Rolfsen og Bernt Støylen, tillegg til 2den, 3dje og 4de del.

Skriftspråksutgaven av læsebogens 1ste del har derimot ikke undergått noen forandring. Heller ikke 2den og 3dje del, annerledes enn at skrivemåten i landsmålet der, likesom i leseboken i det hele, er gjort overensstemmende med den ved kongelig resolusjon av 6te februar 1901 godkjente rettskrivning. Om denne henviser jeg til Matias Skard’s «Landsmaalsordlista med rettleiding um skrivemåten». Her skal kun i få ord forklares noe nærmere om bruken av lesetegn eller lydtegn i landsmålet, — etter en redegjørelse fra kandidat R. Flo, som nå har gjennomgått bokens rettskrivning for landsmålets vedkommende, likesom han tidligere, sammen med professor Moltke Moe, har hatt med bearbeidelsen av læsebogens landsmålsstoff.

Disse lesetegn er: (`), som skal vise den åpne lyd av vokalen (opprinnelig kort), (´) den lukkede, trange, «alfabetiske» lyd (opprinnelig lang), og (^), som viser at ordet er sammendraget, oftest ved bortfall av d (vokalen har da alltid den lukkede lyd). Ved deres bruk er dog ikke så meget taget sikte på streng følgeriktighet, som på praktiske hensyn. Mest er brukt tegnet for den åpne vokal-lyd, for å hindre at den leser som er ukjent med ordene, eller i alle fall med deres landsmålsformer, uttaler vokalen alfabetisk, d. v. s. således som den oftest lyder (med lukket lyd) 6i de åpne stavelser, som de kalles; det skal forhindre at leseren i ord som sto-va, bo-ge, re-ka, ski-pa, mu-na uttaler vokalen således som den lyder i alfabetet. I disse og en hel del andre ord høres nemlig i landsmålet ikke den lukkede, alfabetiske, men den åpne lyd i åpen stavelse: è nærmere æ, ì nærmere e, ò nærmere å, ù nærmere o. Ved y, som også i lignende tilfelle skal lyde nærmere ø, er dog intet tegn brukt; typografiske grunde gjør det vanskelig å bruke noe tegn over denne vokal, og de tilfelle hvor den skal uttales med åpen lyd i åpen stavelse er ikke mange; det får da overlates læreren å finne ut av det ved analogiens hjelp, uten tegn. Heller ikke vet de andre vokaler er tegnet brukt overalt, navnlig ikke i de ord som er mest alminnelig kjente, slike som lesa, vit, vita, ei vika, koma, Norig, sumar, sume («somme»). Her tør det forutsettes som alminnelig kjent, at vokalen ikke uttales med sin alfabetiske lyd. Det andre tegn (´) skal motarbeide den feil at vokalen leses med åpen eller kort lyd istedenfor lukket, således som i ordene sett-te (6te), kvild (hvile), ot-te (frykt). Men denne feil er en ikke så ofte utsatt for, og det er derfor også sjeldent at dette tegn er brukt, — helst der hvor det gjaldt å skille ord av samme form, for eks. sétt (av sjaa) fra sett (av setja), lét (fortid) fra lèt (nutid av lata), líva (verne, spare), lìva (leve), bóg — bógen (bov), bòge — bògen (bue). Hvor to vokaler støter sammen, er tegnet (´) tildels brukt nærmest for at angive at de skal lyde i to stavelser, for eks. knéi, tréi (kne-i, tre-i). Det tredje tegn (ˆ) er brukt enda sjeldnere, som oftest bare i mindre alminnelig kjente ord eller ordformer, eller til å skjelne mellom ord som har samme utseende, f. eks. vêr (veder, «vær»), til vêrs («til veirs»), men eit vers; sâl (sadel), men sal i et hus. Merk: fôr (foder), fór (av fara), fòr (plog-fòr «fure»), for (præp. og adverbium).

Kristiania, i september 1902.

Nordahl Rolfsen.