Det var en gang at reven var ude i skogen og snuste efter mad. Han saa op, og han saa ned, om der skulde være noget at finde. Jo, saa fandt han et skjære-rede. Men det laa høit, høit oppe i en diger furu; oppe i toppen laa det. Reven holdt sig til roden, han, og gik rundt om furuen. Han saa op, og han saa ned, han myste, og han skjeled, just som en gammel tømmer-merker. „Hvad er det du gaar og glor efter?” sa skjære-mor oppe i toppen. „Efter tømmer,” sa reven. „Til hvad?” spurte skjæren. „Til ski,” sa reven. „Skal det endelig være af denne 22furuen da?” sa skjæren; hun blev ræd. „Furuen er det ikke noget at sige paa,” sa reven. „Ja, men her har jeg alle ungerne mine,” sa skjæren. „Saa kunde du lade mig faa én,” sa reven; „saa kunde jeg kanske lede mig frem en anden furu,” sa han. Skjæren var saa livende ræd, at reven skulde fælde furuen; og saa slap hun ned en af ungerne til ham. Og end-da var hun glad, at hun slap saa billig. Men næste dagen var reven der igjen og gik omkring roden og myste lige-som første gangen.

„Hvad er det nu du myser efter igjen?” sa skjære-mor; det kvakk i hende. „Efter tømmer,” sa reven. „Er det ikke andre furuer i skogen?” sa skjæren. „Jo, men dette er den bedste,” sa reven; „dette er den bedste fra rod og til top,” sa han, og saa skjeled han op til skjæren. Saa maatte hun give fra sig en unge til. Saa traved reven ind i skogen med ungen i flabben. Men i det samme kom det en kraake og satte sig i furu-toppen. „Hvor har du gjort af de andre ungerne dine?” spurte kraaken. „Reven har taget dem,” sa skjæren. „Gaar reven i furu-top ogsaa nu?” sa kraaken. „Han hugger furuen ned,” sa skjæren, „og saa kan han sagtens komme til toppen.” „Havde han øksen med?” spurte kraaken. „Nei, det var sandt, det havde han ikke.” „Spør ham efter øksen du, naar han kommer igjen næste gang.” Og der-med fløi kraaken.

Tredje dagen kom reven igjen. Men han rakk ikke saa langt som bort til roden en-gang, før skjæren skreg og skratted over hele skogen. „Har du øks med?” „Hvem lærte dig det?” sa reven. „Kraaken,” skratted skjæren, „kraaken, kraaken.” „Du trænger ikke at sige det tre ganger; jeg mindes det nok,” sa reven, han lusked ind i skogen.

Det var en gang at reven var ute i skogen og snuste etter mat. Han så opp, og han så ned, om der skulle være noe å finne. Jo, så fant han et skjære-rede. Men det lå høyt, høyt oppe i en diger furu; oppe i toppen lå det. Reven holdt seg til roten, han, og gikk rundt om furuen. Han så opp, og han så ned, han myste, og han skjelte, just som en gammel tømmer-merker. „Hva er det du går og glor etter?” sa skjære-mor oppe i toppen. „Etter tømmer,” sa reven. „Til hva?” spurte skjæren. „Til ski,” sa reven. „Skal det endelig være av denne 22furuen da?” sa skjæren; hun ble redd. „Furuen er det ikke noe å si på,” sa reven. „Ja, men her har jeg alle ungene mine,” sa skjæren. „Så kunne du la meg få én,” sa reven; „så kunne jeg kanskje lede meg frem en annen furu,” sa han. Skjæren var så livende redd, at reven skulle felle furuen; og så slapp hun ned en av ungene til ham. Og enn-da var hun glad, at hun slapp så billig. Men neste dagen var reven der igjen og gikk omkring roten og myste lige-som første gangen.

„Hva er det nå du myser etter igjen?” sa skjære-mor; det kvakk i henne. „Etter tømmer,” sa reven. „Er det ikke andre furuer i skogen?” sa skjæren. „Jo, men dette er den beste,” sa reven; „dette er den beste fra rot og til topp,” sa han, og så skjelte han opp til skjæren. Så måtte hun gi fra seg en unge til. Så travet reven inn i skogen med ungen i flabben. Men i det samme kom det en kråke og satte seg i furu-toppen. „Hvor har du gjort av de andre ungene dine?” spurte kråken. „Reven har tatt dem,” sa skjæren. „Går reven i furu-topp også nå?” sa kråken. „Han hugger furuen ned,” sa skjæren, „og så kan han saktens komme til toppen.” „Hadde han øksen med?” spurte kråken. „Nei, det var sandt, det hadde han ikke.” „Spør ham etter øksen du, når han kommer igjen neste gang.” Og der-med fløy kråken.

Tredje dagen kom reven igjen. Men han rakk ikke så langt som bort til roten en-gang, før skjæren skreg og skrattet over hele skogen. „Har du øks med?” „Hvem lærte deg det?” sa reven. „Kråken,” skrattet skjæren, „kråken, kråken.” „Du trenger ikke å si det tre ganger; jeg minnes det nok,” sa reven, han lusket inn i skogen.